For mye

For mye.

Det er sånn jeg har følt det store deler av livet
Jeg følte for mye, tenkte for mye

Jeg var for sensitiv, mistet fort balansen. Jeg forsto ikke denne verden overhodet. Det skremte meg. Jeg kjente ikke igjen meg selv i det jeg så rundt meg; stengte hjerter, vold, hat, fordømmelse

Og jeg har følt på alt sammen; at mitt hjerte har åpnet og lukket seg. Jeg har følt hat dypt i systemet mitt. Jeg har fordømt andre og ikke minst dømt meg selv for det meste. Ikke bra nok, ikke verdig, ikke pen nok, ikke smart nok, ikke stødig nok, ikke suksessfull nok

Jeg spente musklene, grein på do og beit renna sammen for å tåle å leve i denne kalde og harde verdenen

Jeg pleide å sammenligne med selv med andre, og fant som ofte ut at jeg falt rett gjennom

Så jeg lærte meg å stå stille i midten. I stormens øye. Og å le, og gråte, å se og føle, men uten på bli påvirket av alt sammen

Jeg lærte meg å bli stille og holde meg for meg selv. Å elske meg selv gjennom alt jeg møtte på

Livet pleide å føles som for mye å holde ut, så jeg lærte å senke farten og bruke tida. Å ta dype pust og slappe av i kroppen

Jeg lærte å ta godt vare på meg selv. Jeg lærte meg å ære dette menneskelige vesenet som jeg er

Jeg hadde et indre lys i meg. Først brant det nesten helt usynlig, med svak og flimrende flamme. Så økte det i styrke, når jeg begynte å velge det som føltes godt for meg. Flammen vokste seg sterk og klar. Nå har det blitt til en fyrlykt som skinner for andre i mørket

Jeg har lært at jeg er her for å være meg
Og at det er nok.