Mørket rister i oss

Oktober og november pleier å bringe med seg store endringer for meg. Hele meg har fått landet inn i en roligere rytme etter sommeren.

Skorpionens tegn gjør sitt. Silent immersion jobber i bakgrunnen.

Mørket får komme tydeligere fram, både fysisk ute og i mitt indre landskap.

Jeg stritter ikke i mot, men møter det, åpent og ærlig.

Energien har vært intens de siste dagene. Høye emosjonelle bølger, kombinert med fysisk utrensning (snørr og leddsmerter).

Sola har vist muskler, og krydret tilværelsen vår med en X1 solar flare før helga. Det vekker oss og øker frekvensen på jorda, men det tar tid for energiene å gå gjennom i kroppene våre.

Nervesystemet mitt rister. Jeg kan våkne av lysglimt om natta, og får ikke sove igjen. Disse nattlige stundene har gitt meg ro til å være i stillhet med meg selv.

Lytter til Oracle Girl-tracks, og bader i Kildens rene kjærlighet.

Dyp hvile, god hvile og kvalitetshvile er cluet for meg - uten dårlig samvittighet eller tanker om latskap.

Det indre barnet blir holdt og sett. Jeg viser meg selv mykhet og ømhet når det blir smertefullt. Beveger på energiene gjennom sjeledans.

Er det slitsomt? Ja

Smertefullt? Ja

Krever det energi? Ja

Bringer det meg ned på knærne i desperasjon og sender meg inn i en spiral av depresjon og eksistensiell krise? Nei. Ikke nå lenger.

Jeg samarbeider ved å overgi meg, igjen og igjen.

Og plutselig er noe transformert. Et nytt lag av løken er skrelt. Integrert.

Jeg er klar for mer.

Hvordan har du det, sjelevenn?