Egenkjærlighet i fokus
Det har nok gått litt hardt for seg i det siste. Forsøker å komme i gang med å skape bedriften min, Sjelsliv. Jeg må være påpasselig med å balansere sensitiviteten min med nok hvile i hverdagens kjas og mas. Kan ikke pushe på for mye, forsere noe eller bruke masse viljeskraft når jeg syns ting går for tregt. Jo, til en viss grad kan jeg det, men plutselig sier det stopp! Også blir jeg sjuk. Som oftest med infeksjon i luftveiene.
Sånn som nå på søndag. Da kjente jeg influensaen komme snikende utover dagen. Lå med verkende kropp på sofaen, halsen klødde, nesa blei tett, hodepine og jeg frøys så jeg skalv. Som holistisk helsearbeider er jeg overbevist om at feber er kroppens måte å bistå med kurering. Men da den bikket 39 og jeg blei slappere og slappere måtte jeg som alenemor ta ansvar og stappe i meg noen Paracet. Fikk også fjernhealing av venner. Skalv og svettet meg gjennom natta, med frøkna som strøyk meg i håret, sang «sulla meg litt» og koste forsiktig på mamma´n sin <3
Dagen etter våknet jeg en god del bedre. Klarte å få matet og kledd på vesla, ut i bilen med henne og teppe over seg mens jeg spadde fram bilen. Vinterens første snøfall var et faktum uheldigvis, så det var ei stri tørn. Men hun blei levert i barnehagen til trygge omsorgspersoner, slik at jeg kunne hele meg selv i senga noen timer i fred. Da het det diger tekopp, Oprah show på iPad og intens dynekos i 5-6 timer.
Etter henting gjorde jeg alt enkelt og i sakte tempo; middag blei pasta med tomatsaus, jeg lå på sofaen mens hun lekte med dukkene sine, laget leke-te til oss og leste bok for meg. Hun er så god med meg! Omsorgsfulle lille alvungen min 🙂
Har vurdert om dette med sykdom kan komme av at jeg har hatt høyt kortisolnivå (stresshormonet) over så lang tid at binyrene nå har blitt trøtte og sluttet å produsere de hormonene som balanserer humør og overskudd. Som alenemor er det ikke til å komme utenom at man har mye ansvar hvilende på sine skuldre, uten noen å dele bekymringer og hverdagsslitet med. Når jeg i tillegg har den særlig sensitive biten å forholde meg til på toppen, kombinert med en tendens til insomnia, sier det seg selv at helsa står på spill om jeg stresser.
Leste om kortisol på Balanse i hverdagen (ja, jeg veit at man ikke skal bruke Google som doktor). Og jeg kunne krysse av ALT på symptomene:
Hurtig sliten og stresset, vektøkning, muskeltap, redusert serotoninproduksjon (vårt lykkehormon), redusert sexlyst, insulinresistens, økt appetitt og sukkerhunger, redusert søvnkvalitet, utbrent, hukommelsessvikt og redusert immunforsvar samtidig som kroppens inflammasjonsnivå forsterkes.
Heldigvis er det ganske enkle løsninger på dette, og jeg er kjent med metodene fra før av:
1. Mindfulness/ Dyp pust
2. Nok søvn og hvile
3. Musikk
4. Klem og nærhet
5. Spis grønnsaker, mørk sjokolade og ta Omega 3
Spesielt gledelig er punktet med nok sjokolade! 😉 Men når alt kommer til alt så er det mantraet om å ta vare på seg selv, fylle opp sin egen kopp før man lar energien renne over til andre, som gjelder. Så jeg MÅ bli bedre på å prioritere meg selv fremover. Ikke stresse. Puste dypt. Sove mer, legge meg tidligere – selv om det er sååå godt med alenetid på kvelden.
Som jeg ble påminnet om da jeg så på Oprah life class «Stopping the pain» (se YouTube-videoen) i går: feel – deal – heal (link til artikkel).
Og akronymet PAIN: Pay Attention Inwards. Se innover når du opplever smerte.
Jobbe med å frigjøre undertrykte følelser, komme mer inn i hjertet igjen som ei venninne minnet meg på i går, etter en fjernhealingsesjon. Jeg har stengt av og fortrengt alt for lenge, fordi det er smertefullt å kjenne på sterke emosjoner. Ellers vil til syvende og sist følelsene manifestere seg i fysiske ubalanser, slik som nå med denne influensaen.
Dette er så viktig! Og det er jo dette jeg jobber med som healer. Ta ansvar for eget liv. Ikke tro på de samme gamle historiene om at man må være sterk og flink pike, men skape sin egen sannhet som funker og gjør deg glad i livet. Ta vare på deg selv. Nå må jeg «praktisere det jeg preker» til mine klienter og gjøre jobben. Skrelle emosjonsløken, lag for lag, innover og innover, helt til kjernen. Gi meg selv egenkjærlighet. Praktisere selvhealing. For å bli hel igjen. Så jeg kan bli en frisk og tilstedeværende mamma til skatten min, og hjelpe andre via arbeidet mitt.
Hva gjør du når du er sjuk, presser du deg gjennom det og gjør alt du vanligvis pleier, ber du om hjelp eller bare lar du det skje?
