Ja eller nei?
Høysensitive er ofte svært pliktoppfyllende. Men hvem har sagt at vi skal ta på oss de kjipe oppgavene, bare fordi vi ser hva som trengs når andre ikke ser det?! Dette kan ta knekken på vår egen livsgnist, hindre oss i å uttrykke de gode sidene med sensitiviteten vår og gjøre oss mindre mottakelige. Og til syvende og sist kan vi blir utbrent om vi ikke tar vare på oss selv og fyller på mammakoppen jevnlig.
Påvirkning fra sosiale medier gjør at vi kjenner på utilstrekkelighet flere ganger i døgnet; "hva er feil med barna mine, hvorfor krangler ungene hele tida, hva gjør jeg galt, har jeg ødelagt dem for livet fordi jeg blir kjeftemamma i blant?" Eller at du har dårlig samvittighet for å legge dem tidlig en fredag eller å bruke barnevakt for å gå på kino med venninnene dine?
Sur plikt eller full av glede?
Mange mødre har så gode intensjoner om hvordan de skal oppdra barna sine; ved å være 100% tilstedeværende gjennom mindfulness, positiv/pedagogisk tiltale og andre "riktige" ting vi leser om. Alle forventningene vi tror samfunnet/folk/"de andre" har, oppgaver vi pålegger oss, at vi ofrer oss i selvmedlidenhet og/eller setter livet vårt på pause mens barna er små. Ja, vi skal selvsagt være der for barna våre når de trenger oss, men vi behøver ikke utslette oss selv fullstendig i prosessen.
Hvor blir det av deg som enkeltindivid oppi alt dette? Tror du barna dine trenger en mamma som følger alle bøkene prikkfritt, eller en mor som ikke tar vare på seg selv? Hva lærer de av å se på deg? Utvikler de seg til å bli sterke, frie og modige mennesker hvis mor lar livet sitt skure og gå? Jeg tror ungene våre har behov for mødre og rollemodeller som viser dem at selvkjærlighet, å prioritere egentid og dyrke sine egne positive interesser er viktig for dem.
Derfor har jeg blitt tilhenger av å gjøre ting enkelt. Jeg gjør ikke mer enn jeg må, sier aldri ja til å være med i foreldregrupper, komitéer eller tar på meg noen styreverv. Blir jeg spurt om å gjøre noe ekstra svarer jeg: "nei takk, det kan jeg dessverre ikke". Gir ingen forklaringer, er bare kjærlig, høflig og tydelig.
Ok, jeg deltar på dugnad i Steinerbarnehagen to ganger i året, og baker til Steinerskolens julemarked og vårmarked, men det er lystbetont og kreativt. Fordi jeg liker stemningen, miljøet og gleden der - det løfter meg. Barnet mitt er liten så kort tid, og da prioriterer jeg å gi tiden min med ekte glede til disse aktivitetene.
Alt som suger energi, føles påtvunget, oppleves som sur plikt eller trekker humøret mitt ned må vike. Hvem har bestemt at vi må delta på alt mulig for å bli oppfattet som gode mødre i samfunnets øyne? Jeg velger å kun gi min tid og oppmerksomhet til det som føles bra og som fyller meg med positiv energi. Det å velge gleden er en ærlig sak, og helt lov! Slik er jeg en bedre mor for barnet mitt.
Jeg trener nei-muskelen min!
Mitt mantra har blitt: kjennes det ikke gledefylt så er det ikke noe for meg. Jeg øver meg på å si nei i situasjoner der jeg egentlig var i ferd med å si ja av gammel vane, fordi jeg kan være så pliktoppfyllende. Noen spurte om jeg ville være moderator i en gruppe på Facebook, og jeg svarte "Det er virkelig pent av deg å tenke på meg, men jeg har litt for mye å gjøre akkurat nå". Folk forstår det og respekterer svaret uten noen diskusjon. Det overrasket meg i starten, at det kunne være så enkelt å ikke ta på seg noe.
Det kjennes befriende å ta hensyn til meg selv og barnet mitt, fremfor å slite meg ut for noen andres agenda. Selv om det kan oppleves som ubehagelig å si nei eller sette grenser, fordi det er uvant. Blir jeg spurt om å være med på noe jeg egentlig ikke har lyst til sier jeg nå vennlig "Takk for tilbudet, men nei takk". Ingen blir sure over å få avslag, mange er bare glad for å få et tydelig svar. Og jeg slipper å lide meg gjennom noe halvhjertet, bare fordi jeg skal være snill og grei og flink pike. Når jeg sier nei til andre sier jeg ja til meg og barnet mitt 🙂
Er du god på å prioritere og si nei? Del dine metoder i kommentarfeltet 🙂
